SSB sin statistikk viser at i Norge var det ca. 65% av norske foretak som hadde noen type av innovasjonsaktivitet i perioden 2014-2016. Dette er vesentlig bedre enn tall fra forrige undersøkelsen (2012-14) som sa at i gjennomsnitt var det ca. 50% av bedriften som utførte en slags innovasjons aktivitet [1]. Etter nesten et tiår (2001-2012) med nedadgående statistikk i innovasjon, de to undesøkelser viser en bra trend i norsk økonomi. Oljeprisen var ikke eneste grunn til at innovasjon begynte å bli mer aktuelt, men det er helt klart at krisen hjalp til å akselerere interessen. Som seriegrunder kvinne, crowdfunding eksperten Camilla Andersson sa til meg en gang: «Takk Gud for oljekrisen, ellers ville vi i Norge aldri begynt å våkne». Temaet har blitt utrolig populært i de siste årene og vi kan si at vi har gjort en god jobb her i Norge når det gjelder innovasjon. Men har vi egentlig det?
Gjennomsnittet for innovasjonsaktiviteten i Europa i begge periodene var også på ca. 50%. Norge har en høy økonomisk aktivitet og formue, mens når det gjelder innovasjon er vi på same nivå som EU. I den første perioden var Norges GDP per capita feks. 3x større enn EU sin gjennomsnitt. I den andre perioden var den fremdeles betydelig høyere (2x) enn EU sitt gjennomsnitt, mens vi var bare litt over gjennomsnitt når det gjelder bedrifter som er aktivt involvert i innovasjon. Statistikken viser at våre naboland har vært flinkere å innovere, og enda verre, at et lite land som Slovenia er nesten like innovativ som «kraftige» Norge.
Teorien og forskning sier at blant annet mangfold er meget viktig for økt innovasjon. Når det gjelder mangfold har Norge et fantastisk grunnlag med nesten 15 % av befolkningen som har innvandrerbakgrunn. Å være innvandrer betyr ofte at man har bodd i minst to land; Norge og sitt hjemland. Teorien sier at i jo flere land en person har bodd i, desto mer innovativ er personen; desto større sannsynlighet er det for at personen skal komme opp med nye og innovative produkter, tjenester, prosesser eller metoder. I tillegg til innvandrere er der også en del nordmenn som har bod i utlandet. Statistikken sier at det i stor grad gjelder pensjonister, men la oss se på studentene som representerer fremtiden. Regjeringen har imidlertid satt ambisiøse nasjonale mål om at innen 2020 skal 20 prosent av de som avlegger en grad i Norge, uten å regne inn de som tar en hel grad utenlands, ha vært på utveksling, og at “på lengre sikt” skal halvparten ha hatt et studieopphold utenlands. Veldig bra mål!
Ferske tall viser at i 2018 var det 7283 studenter som dro på utveksling, eller 2.64%. Det er veldig liten utvikling sammenlignet med 2014 da var tallet 6470, eller 2,58%.[2] Hvis vi ser på tallene som viser andel av studentene som har vært på et utvekslingsopphold, altså har hatt et opphold med varighet tre måneder eller mer, da er tallene mye bedre: 15%.
Dessverre er det stor forskjell mellom utdanningsinstitusjonene hvor NHH leder med 50% av sine studenter som drar på utveksling.[3] Alt i alt, mange av utdanningsinstitusjonene utfordrer nok ikke sine studenter til å gå ut av komfort sonen, her ligger et potensiale …
Men hvordan vurderer arbeidsgivere kandidater som har erfaring fra andre land? For ikke lenge siden skrev mediene om undersøkelsen som avslører at flesteparten av spurte ledere setter helt andre ting enn erfaring fra utlandet høyest på agendaen. Det er noen få bedrifter som er modige nok og våger å strekke seg litt og som har tatt imot internasjonale lærlinger og studenter gjennom Erasmus+. [4] Disse bedriftene har rapportert at det er ressurskrevende å ta imot internasjonale lærlinger og studenter, men de er stort sett positive til å ta imot internasjonale lærlinger og studenter i praksis og ønsker å fortsette med ordningen. [5] Litt skuffende at bedrifter flest ikke ser disse ressursene som en fantastisk kilde til nytenkning og innovasjon.
Et annet spørsmål om mangfold som har blitt meget aktuelt i det siste, er om kvinner i ledelse. Norge er langt fremme, men jobben er langt fra ferdig. At 8 av 10 administrerende direktører er menn, er et altfor høyt tall. Enda verre er tallene blant norske VC-finansierte gründere hvor 99% er menn. Mangfold på dette feltet må endres betydelig!
Selv om Norge er et rikt land, gir selvfølgelig ikke dette per definisjon at det er lettere for Norge å gå ut av komfortsonen. Det er veldig lett å nyte de gode forhold vi har her i Norge. Oljekrisen i 2014 vekket Norge litt, men det er mye innsats som fremdeles må gjøres. Studentene kunne reise mye mer på utveksling, og bedriftene kunne sette mye mer pris på det og på ansatte som har erfaring fra utland. Bedriftene kunne også sette mer pris på mangfold. Ja, det kan bli krevende, men på den andre side kan bli mye mer givende … Hvorfor er de så redd? Er det så vanskelig å streke seg?
Norge er rik, men våger du å streke seg enda mer ut og eksperimentere mer, eller blir det sant hva Jeffery Pfeffer sier at «Spending money is subsitute for thinking»?
Husk, derimot, at vi alle spiller for samme lag.
[1] Diku . https://diku.no/rapporter/diku-rapportserie-01-2019-norske-studenter-paa-utveksling
[2] https://khrono.no/dbh-diku-utveksling/flere-studenter-drar-pa-utveksling-en-hogskole-skiller-seg-spesielt-ut/263164
[3] https://diku.no/rapporter/diku-rapportserie-01-2019-norske-studenter-paa-utveksling
[4] https://diku.no/rapporter/diku-rapportserie-02-2019-norske-bedrifters-erfaring-med-utenlandske-studenter-i-praksis
[5] https://diku.no/rapporter/diku-rapportserie-02-2019-norske-bedrifters-erfaring-med-utenlandske-studenter-i-praksis
You may be interested
